Norge har lover som skal ivareta innbyggerne når de har behov for omsorg og helsetjenester. De tar imidlertid ikke høyde for at personer får sykdommer som gjør at de mister evnen til å etterspørre helsehjelp når de trenger det – sånn som for personer med demens. Det er et grunnleggende prinsipp at du som innbygger må etterspørre helsehjelp, så skal myndighetene etter gitte rammer gi helsehjelp.

Norge har hatt 2 nasjonale Demensplaner, den første gjaldt fra 2015. Alle gjelder for 5-års periode. Nå skrives det på den 3. nasjonale Demensplanen som skal gjelde fra 2025. De nasjonale planene skal legge føringene for regionale og lokale offentlige planer på demensfeltet. For å styrke primærhelsetjenesten i å utøve planene og lovverket har nasjonale myndigheter utarbeidet opplæringsmateriell, nasjonalfaglig veileder ved demens og pårørendeveilederen.  

I 10 år har det vært nasjonal, regional og lokal satsing på demens. Nasjonalt legges føringene for det som skal utøves lokalt. På tvers av hele vårt langstrakte land opplever vi, pårørende til personer i demenstilstand, likevel dette

• Tilbud som fungerer stopper opp når den ivrige ansatte i kommunen slutter eller går over i annen stilling

• Tilbud som fungerer og dekker lovkrav stopper opp og forklaringen er økonomi

• Tilbud i hjemmet dekker ikke behovene til pasienten eller oss som pårørende, dette har vi hørt pårørende si i over 20 år

• Vi ser at folk i samme situasjon i andre kommuner får tilbud min kommune ikke har

• Når pårørende ikke klarer å passe på pasienten lenger, så gir kommunen et botilbud til pasienten som ikke er egnet for personer med kognitiv svikt.

Dette er ikke godt nok! Det går for seint! Måten det jobbes på fungerer ikke! Det er ikke kunnskap eller lovverk som står i veien, det er holdninger og prioriteringer.

Kostnadene i Norge ved demens er 96 milliarder pr år. Vi mener at det er helt unødvendig og at det skyldes feil tiltak og feil bruk av ressursene.

Derfor gjør vi opprør! Vi krever at staten tar ansvar for å jobbe på et annet vis for at endringene skal skje raskere sånn at vi får helse- og omsorgstilbud lokalt som støtter og styrker oss i å leve med uhelbredelig sykdom.

I 2011 kom fakta om at 6 av 10 pårørende til personer med demens blir så syke av belastningen at de selv kvalifiserer for psykiatrisk diagnose  (B.Nordtug, 2011)

Omsorgsbelastningen øker med:

• redusert mestringsevne hos pårørende

• økt bruk av kommunale omsorgstjenester

• økt omsorgstid  

• redusert omsorgskompetanse

Dette har alle instanser visst og snakket om siden. Likevel: I 2024 er dette fakta:  6 av 10 pårørende til personer med demens blir så syke av belastingen at de selv blir syke. Det har altså ikke skjedd noen ting på 13 år! Tiltakene som er satt i gang har ikke effekt.  

I alle årene vi har jobbet med saken så har ikke det offentlige tatt seg bryet med å måle livskvalitet hos personer med demens. I fagmiljøene jobbes det altså kunnskapsløst og uten måling av effekt av tjenestene som skal hjelpe pasientene til å leve best mulig med den uhelbredelige sykdommen de har. Dette er sløsing med ressurser både i tjenestene og sløsing med pasientens ressurser til å håndtere egen situasjon. Dette kan vi ikke fortsette med!